Slik fant Lauren Henderson sine vinger

Lauren Hendersons mentale velvære var skrøpelig da en fire år lang kamp med Crohns kolitt tok bort en karriere innen undervisning.

Etter et mislykket forsøk på cellegift og flere andre alvorlige legemidler ble helsen hennes dårligere og dårligere. Hun beskriver denne perioden som å primært ligge på baderomsgulvet i fosterstilling og gå på toalettet 40 ganger om dagen. Til tross for alt dette var tanken på å bruke en stomipose for skummel til at hun turte å tenke på det.

Spol fremover et par år, og Laurens liv er ugjenkjennelig. Ileostomioperasjonen har gitt henne selvtilliten til å bli gift, oppdra et barn og starte en veldedig organisasjon for å hjelpe andre mennesker som lever med stomi: Purple Wings. Nedenfor forteller Lauren om vippepunktet i hennes stomiforløp og hvordan hun håndterte anfall av dårlig mental helse.


I 2008, rett før jul, ble livet mitt verre. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at det endret livet mitt for alltid. Jeg var en 20 år gammel student på universitetet, som aldri hadde vært syk, og jeg begynte å gå på toalettet oftere enn vanlig.

Først trodde jeg at jeg hadde blitt matforgiftet, så jeg ventet i to uker. Men da det ikke gikk over, bestemte jeg meg for å gå til fastlegen, som sa at jeg skulle vente i to uker til, så kunne de undersøke det videre.

Jeg ventet fortsatt på svar da april kom. Hvorfor gikk jeg på toalettet opp til 40 ganger om dagen? Hvorfor hadde jeg kroniske smerter og var utslitt? Jeg følte meg motbydelig og flau.

Kort tid etter fikk jeg time til koloskopi. Jeg hadde aldri vært i narkose før, og selvfølgelig hadde ingen puttet et kamera oppi der! Resultatene gjorde meg vettskremt og motløs. De sa jeg hadde Crohns kolitt.


Jeg fikk ballongfjes, og jeg hadde ingen anelse om hvorfor. Ingen hadde fortalt meg om eventuelle bivirkninger.


Etter anbefaling fra legen begynte jeg på steroider og anti-inflammasjonstabletter. Jeg måtte også sette klyster hver kveld. Alt dette resulterte i at jeg lå på baderomsgulvet i fosterstilling, i smerter, mens jeg prøvde å holde medisinene i tarmen. De fleste kveldene lå jeg der og gråt over hvordan livet mitt hadde blitt.

Jeg var et vrak mentalt. Og det var ikke bare de pinlige øyeblikkene da jeg plutselig hadde behov for et toalett. I tillegg hadde steroidene en betydelig innvirkning på selvtilliten min. Jeg fikk ballongfjes, og jeg hadde ingen anelse om hvorfor. Ingen hadde fortalt meg om eventuelle bivirkninger. Jeg gikk raskt opp i vekt og opplevde forferdelige humørsvingninger. Det eneste jeg ville gjøre var å spise.

Den samme helgen jeg fikk diagnosen, skjedde det noe forferdelig, mitt første uhell. Jeg husker at jeg stod på soverommet med blod og diaré på gulvet. Lite visste jeg at dette skulle bli en daglig kamp for meg. Det kontrollerte livet mitt.

Jeg var en ung kvinne i ferd med å starte på lærerutdanningen, og jeg oppdaget at jeg også var gravid. Dessverre hadde jeg og kjæresten akkurat gjort det slutt, og han valgte å stikke av fra situasjonen, så jeg kom til å bli alenemamma. Det ble bare for mye. På dette tidspunktet opplevde jeg et mentalt sammenbrudd.


Å jobbe fulltid og være alenemamma betød at jeg bare måtte fortsette. Hvile var ikke et alternativ


Da jeg fikk sønnen min, Teddy, fikk jeg et formål. Han var et lyspunkt i livet mitt. Det førte imidlertid til noen nye utfordringer. For eksempel, når jeg matet ham, skulle jeg ta ham med meg på do eller legge ham ned og la ham gråte? Når jeg måtte på do mens jeg kjørte bil, skulle jeg la ham være i bilen, eller skulle jeg ta ham med meg og risikere et uhell?

Sykdommen kontrollerte hver eneste del av livet mitt. Å jobbe fulltid og være alenemamma betød at jeg bare måtte fortsette. Hvile var ikke et alternativ. Til slutt sparte jeg nok penger til å dra på en budsjettferie til Benidorm og bestemte meg for å slutte i jobben.

Jeg hadde nå sluttet på steroidene (takk gud!) og det hovne ansiktet mitt begynte å se ut som meg igjen. Mens jeg satt på flyet og var klar til å ta av, hadde jeg en 16 måneder gammel gutt på fanget som ville ned. Det var jo selvfølgelig ikke et alternativ, så jeg dumpet ham på kneet og sang sanger, mens jeg hadde store smerter og ønsket at jeg ikke hadde dratt på ferie. Jeg var rød, svettet og desperat etter å roe ham ned.

Så lo han. Noen bak meg var opptatt med å underholde Teddy. Jeg snudde meg for å se hvem som lagde grimaser, og der var Kieran. Mannen som skulle bli min fremtidige ektemann. Mens jeg skriver dette, har vi vært gift i syv år, og Kieran har vært helt fantastisk når det gjelder sykdommen min.


Før operasjonen var jeg redd. Jeg hadde mareritt om posen som hang fra kroppen min, og jeg hadde ingen anelse om hva jeg kunne forvente.


Den dagen Kieran fridde, fikk jeg telefon om at jeg måtte ha en operasjon. På dette tidspunktet hadde jeg prøvd Humira-injeksjoner i magen og Infliximab hver åttende uke, men det var ingenting som fungerte. Jeg hadde til og med fått en sterk dose med cellegift, men det gjorde heller ingenting for å lindre symptomene mine.

Jeg var redd for å gå ut, veldig nøye med hva jeg hadde på meg (i tilfelle jeg hadde et uhell) og jeg traff ikke vennene mine. Jeg var helt isolert. Jobbing var vanskelig, og selv om jeg prøvde å gå tilbake, klarte jeg det ikke. Mitt mentale velvære var knust, og min fysiske helse var smadret, selv om jeg så helt frisk ut på utsiden!

Før operasjonen var jeg redd. Jeg hadde mareritt om posen som hang fra kroppen min, og jeg hadde ingen anelse om hva jeg kunne forvente. Den største bekymringen min var at jeg kom til å ha medisinsk utstyr jeg måtte håndtere daglig. Dagen før operasjonen satt jeg og så på sønnen min mens han spiste toast med bønner. Jeg så på det lykkelige ansiktet hans og lurte på om han la merke til følelsen av ren frykt som vokste inni meg.

Med det sagt, så var jeg ganske positiv da jeg ble fraktet til operasjonen. Jeg var heldig fordi den pre-operative vurderingen var med stomisykepleieren min. Hun viste meg hvordan en stomipose så ut, og jeg må innrømme at det var helt ulikt det jeg hadde sett for meg. Personalet ga meg en liten, ugjennomsiktig stomipose, og den så ganske søt ut! Det var en Dansac NovaLife pose.

I det øyeblikket så jeg på moren min og begynte å gråte. Jeg innså at en liten endring i rørsystemet mitt ville gi meg livet tilbake. Men jeg forventet ikke at operasjonen også ville gi meg et mer meningsfylt liv. Jeg kunne nå være den moren jeg ønsket å være, og fortsette i jobben min som en karrieredrevet lærer. Jeg kunne fortsette uten frykt. Dette var også delvis takket være Kieran, som var fantastisk etter operasjonen min, og var så glad for å se at jeg var frisk.


Mitt råd til alle som snart skal ha en operasjon, eller allerede har stomi, er å ta kontakt med andre positive mennesker.


Etter operasjonen tok det en stund før jeg klarte å tilpasse meg, og til tider hatet jeg posen min. Men helt ærlig, jeg følte meg mye lykkeligere. Jeg trodde først at jeg måtte kjøpe nye klær og planlegge hver tur veldig nøye, men jeg kunne ikke tatt mer feil. Sykdommen var den hemmende faktoren, stomien hjalp meg å leve livet uten bekymringer.

Kroppsbildet mitt hadde ikke endret seg, det hadde bare flyttet seg litt. Nå ser jeg posen min som en del av meg, og jeg ser ikke meg selv som noe annet enn normal. Andre mennesker blir faktisk alltid veldig overrasket når jeg forteller dem at jeg har stomi.

Min mentale helse var også bedre etter operasjonen. Etter å ha vært syk i mer enn fire år, uten kontroll over toalettvanene, var jeg endelig fri. Jeg forstår at det er mange som ikke føler det sånn med en gang. Og det er derfor jeg startet den veldedige organisasjonen Purple Wings Charity, for å hjelpe mennesker med stomi å få tilbake selvtilliten.

Mange mennesker som lever med stomi, aksepterer ikke at de har en. Jeg trengte litt tøff kjærlighet og å bli spurt, hva kan du gjøre? Jeg vil at andre mennesker forstår at livet noen ganger kaster skruballer, og ja, det ville jo vært flott å ikke ha behov for stomi, men nå handler det om å leve, og ikke lenger bare eksistere. Jeg lever fordi jeg har stomi.

Mitt råd til alle som snart skal ha en operasjon, eller allerede har stomi, er å ta kontakt med andre positive mennesker. Prøv å forenkle hva det betyr å ha stomi – det er kun en endring i rørsystemet. Vi må jo, tross alt, bæsje!

Jeg oppfordrer også alle til å lage en liste over ting de ikke kan gjøre fordi de har stomi, og ting de kan gjøre. Jeg er villig til å vedde på at listen over tingene du kan gjøre er mye lenger enn listen over tingene du ikke kan gjøre.

Aksept er nøkkelen. Aksept er selvtillit, og selvtillit er vakkert.