Personlige historier om stomiprodukter | Scott | Dansac NO

Historier

Å få stomi, midlertidig eller permanent, er en stor endring i livet. For noen kan det ta lang tid og kreve mye tilpasning å godta livet med stomi. Andre tilpasser seg raskere. Hvordan du takler det, avhenger deg og situasjonen din – det er ingen rett eller gal måte å leve med stomi på. Vi har samlet historier fra andre mennesker som lever med stomi, som deler sine erfaringer.

Scott

Ileostomi siden 2006
Land: Storbritannia
Yrke: politimann
Fritid: idrett

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få stomi!

Jeg har alltid hatt en aktiv livsstil med mye fysisk aktivitet, og jeg har alltid hatt god helse.

I august 2006 fikk jeg vondt i magen og diaré, og jeg følte meg svært svak. Legen min behandlet meg for en tarminfeksjon. Uken etter ble det verre, og jeg hadde perioder da det gjorde så vondt at jeg lå sammenkrøpet på baderomsgulvet. Da jeg ble lagt inn på sykehus noen uker senere, hadde jeg gått sterkt ned i vekt – fra 80 kg til 55 kg. Jeg var så svak at jeg ikke kunne gjøre noe som helst. Stomisykepleieren kom flere ganger for å snakke med meg og se hvor stomien skulle plasseres, men jeg sendte henne bort hver gang. Jeg skulle ikke ha stomi! Jeg hadde søkt på Internett, og det jeg så og leste om stomier, gav meg inntrykk av at jeg ikke kunne få et godt liv med stomi.

Etter noen dager kom en lege og sa at jeg kanskje ikke ville overleve uten en operasjon. Sammen med stomisykepleieren fant vi ut hvor stomien skulle plasseres. Det var viktig for meg at jeg fortsatt kunne gå i politiuniform. Da jeg våknet, følte jeg meg så dårlig. Jeg lå i sengen og tenkte «Nå dør jeg», men kirurgen kom og fortalte meg at operasjonen hadde vært vellykket.

Min kone var fantastisk

Min kone, som jeg har vært sammen med i fem år, besøkte meg på sykehuset hver dag, og hun har vært en fantastisk støtte. Først ville jeg ikke se på stomien, men en dag insisterte hun på å være til stede mens stomiposen min ble skiftet. Jeg så på henne, og hun viste ikke tegn til ubehag. Det hjalp meg veldig mye.

Da jeg kom hjem fra sykehuset, var jeg så svak at jeg ikke kunne dusje uten hjelp. Jeg var veldig målrettet i rehabiliteringen, og hadde et fast mål for hver uke. Den første uken begynte jeg med å gå ett kvartal, uken etter var det to kvartaler, og så videre. Jeg må innrømme at det var dager da jeg ikke klarte å ta meg sammen, men min kone var der, og hun sørget for at jeg kom ut av huset.

Idrett er en viktig del av livet mitt

Jeg har alltid drevet med idrett, og jeg ville komme i form igjen. Da jeg lå på sykehuset, leste jeg om en brannmann som hadde stomi, og det påvirket ikke verken privatlivet eller yrkeslivet hans. Jeg sammenlignet meg selv med ham, fordi jeg også har et fysisk krevende yrke. Jeg arbeider som politimann i en spesialenhet, og det ville jeg gjerne fortsette med. Jeg liker jobben min, og har arbeidet på denne måten i seks år. Det er en fysisk krevende jobb, og jeg var nødt til å komme i form igjen.

Jeg var tilbake på jobb etter tre måneder, og ett år etter operasjonen deltok jeg i en konkurranse mellom spesialenheten og fallskjermtroppene. Vi måtte løpe 16 km med full oppakning (15 kg), og jeg kom i mål før fem av kollegene mine og var svært fornøyd med innsatsen. Det eneste jeg ikke hadde tenkt på, var at uten tykktarmen trengte jeg mer væske og salt, så jeg hadde krampe i bena ved målgang.

Begrensning på mat

På sykehuset fikk jeg en lang liste over matvarer jeg skulle passe meg for. Det var så mange begrensninger at jeg hadde vanskelig for å finne ut hva jeg skulle spise. Mye av det på listen var mat som jeg spiste til vanlig. På ferie i Tyrkia to måneder etter operasjonen var jeg nødt til å spise mye av maten som stod på listen – grønnsaker og frukt – rett og slett fordi maten på hotellet var uspiselig. Det endret alt, fordi jeg fant ut at jeg kunne spise det uten problemer, og nå har jeg ingen begrensninger på hva jeg spiser.

Å hjelpe andre

Jeg trener hver dag i en park i nærheten, sammen med den store hunden vår. Jeg løper og tar 10 armhevinger på hver benk på ruten. En dag var det en dame som stod og stirret på meg, og jeg spurte om hun trengte hjelp, men hun bare lurte på hvordan jeg kunne trene som jeg gjorde. Jeg fortalte henne at hun kunne gjøre deg samme, men nei – hun hadde stomi. «Det har jeg også», sa jeg, og jeg måtte vise henne den – ellers hadde hun ikke trodd meg. Vi hadde en hyggelig samtale, og jeg treffer henne fortsatt av og til. Nå driver hun med powerwalking.

Som sagt hjalp det meg mye å lese om brannmannen som lett kunne gjøre jobben sin etter å ha fått stomi. Jeg skulle gjerne ha snakket med en sånn person da jeg lå på sykehuset, så nå besøker jeg ofte pasienter og snakker med dem om hvordan det er å leve med stomi.

Ingen grenser

På samme måte som begrensningene jeg fikk på mat, fikk jeg også høre at jeg ikke kunne trene som før, fordi det ikke er bra å trene med tunge vekter når man har stomi. Jeg har gradvis økt intensiteten i treningen, og nå trener jeg på samme måte som før operasjonen.

Jeg tror det er veldig viktig at du ikke begrenser deg selv, men setter mål og når dem uten å presse deg selv for hardt. I november 2008 giftet jeg meg med Sadie, og nå har vi en frisk liten gutt som heter Harley. Han ble født i august 2009.

Jeg har fått tilbud om å få stomien reversert, men jeg har et veldig godt liv, og stomien er ingen hindring for livet mitt eller livsstilen vår. Jeg vet hva jeg har nå, og jeg har ingen problemer, så jeg har ikke tenkt å få reversering.